Vis ett enkelt innlegg
  #6  
Gammel 31/01-2013, 00:29
Maleficium Maleficium er offline
Medlem
 

Standard Sv: Enkveldere og rolleskisser - om hvorfor jeg "spiller bedre" da

Sitat:
Opprinnelig postet av Ole Peder Giæver Vis post
Hva betyr dette?

"Slik jeg oppfatter Maja, å filtrere observasjoner og gjøre påfølgende handlinger i (fra) gestalt og å portrettere skarpe trekk."
Eksempel:

Om jeg har en ènkveldersrolle (eller er i begynnelsen av en kampanje) vil jeg ha mindre elementer jeg oppfatter som viktig for rollen min, og følgelig ha færre (og følgelige enklere) ting å henge meg opp i når det kommer til (den fiksjonsrelaterte) konversasjonen rundt bordet. I.e. "filtrering". Etter hvert som jeg spiller en rolle, vil jeg henge meg opp i flere ting og få videre "linse", og jeg synes at den ofte blir mer lik min egen. Kanskje rett og slett fordi det er min egen filtrering også når den er snevrere?

Når det kommer til å gestalte, så er det lettere å overdrive enkle trekk (fakter, holdning, tics, blikk) - men over tid, uke etter uke blir det ofte en slitsomt, frustrerende og kanskje til-og-med litt fysisk ubehagelig, (aka "Igor" ). Når det gjelder portrettering, så er det lettere å vise rolletrekkene heroisk/dum/idealistisk tydelig, nærmest som handlingsordre - men i videre spill så er det mye som spiller inn. Å være heroisk og/eller dum er verre/vanskeligere når det får større konsekvenser for alle, og man/alle er mer knyttet til rolle(ne)/fiksjon/historien/spillverden. Roller, og spesielt i systemene jeg liker, bør ta reelle valg - og om et valg er farlig kan man ikke alltid ta det heroiske valget - da vil man før eller senere ende ille opp**.

Derav ligger selvfølgelig magien i lengre kampanjer. Å se en rolle utvikle seg/utvikles* er innmari kult, det er bare at jeg ofte ser rollen "tydeligere", som i at den har færre spillinstrukser og det er enklere å reagere raskere (jo lenger jeg spiller en rolle, jo mer må jeg huske på lizm). Det er også innmari kult når man ser at en rolle ikke gjør det heroiske/dumme hver gang.



*) og jeg mener at jeg ikke er enerådende i å utvikle min egen rolle, og jeg opplever at jeg/vi er blitt så mye flinkere til å utvikle hverandres roller (og spillverden

**) kveldens spilling endte med at krigerpresten takket ja til èn terning mot å ta et pilskudd. Resultatet ble at han lykkes i å redde nesten alle bøndene/tømmerhuggerne, men tok en pil som punkterte lungene og egentlig sendte ham til sengs med store Stat-reduksjoner. Spørsmålet er, vil spilleren fortsette med heltemotet?


Håper det forklarte litt. Jeg er også enig i at det sikkert er dumt å være redd hele tiden, men ofte er det jo når vi er redde/spente at vi presterer bra. Balanse i alt?
Svar med sitat