Gå tilbake   Hyperions webforum > Norsk Forum For Fantastiske Fritidsinteresser > Science fiction / Fantasy / Horror

Notiser

Svar
 
Trådverktøy Visningsmoduser
Melding fra Hyperion:
  #1  
Gammel 3/02-2012, 16:31
Ole Peder Giæver sin avatar
Ole Peder Giæver Ole Peder Giæver er offline
Medlem
 

Standard Melancholia [spoilere]

Noen andre som har sett denne og gjort seg noen tanker? Jeg hadde opprinnelig tenkt å poste dette på bloggen min, men synes teksten er i svakeste laget. Men siden jeg først hadde skrevet den fikk jeg lyst til å gjøre av den et sted. Here goes;

Jeg fikk denne uken somlet meg til å se Lars von Triers film Melancholia, som er en av de flotteste filmopplevelsene jeg har hatt på lange tider.

(To forbehold før jeg sludrer litt videre; for det første er det spoilere i det påfølgende, for det andre er jeg ikke filmviter av noe slag. Dette er bare noen private betraktninger).

Åpningssekvensen i filmen var pirrende og visuelt imponerende. For en science fiction-fan var det både storslått og skremmende med bildet av en liten planet som braser inn i jorda.

Filmens første halvdel skildrer bryllupet til Justine, Kirsten Dunsts rolle. I begynnelsen later alt til å være fryd og gammen, men det blir straks klart at det er noe alvorlig galt med henne. Hun forsvinner til stadighet ut fra sitt eget bryllup, for å gjøre alt fra å sove litt til å ta et bad, eller å skite/urinere i et av de 18 hullene på golfbanen hennes svoger John, spilt av Kiefer Sutherland, er så stolt av. Det virker tydelig at hun lider av en eller annen form for depresjon. Justines beskrivelse av «et grått slør som henger om anklene mine og holder meg igjen», visualisert i filmens mer surrealistiske åpningssekvens, vitner også om denne tilstanden.

Filmens andre halvdel er titulert Claire, navnet på søsteren til Justine. I starten av sekvensen er Justine fullstendig utslått av sin depresjon, og det har blitt klart for verden at planeten vi så i filmens åpningssekvens, kun synlig for bryllupsgjestene som en svak stjerne, nettopp er en planet, på full fart mot jorda. Claires mann, John, er hobbyastronom. Claire selv er helt fortvilet, og leser teorier på nettet om at planeten vil kunne ramme jorda. Han ber henne slutte med dette, og forsikrer henne om at alle eksperter er enige om at den vil passere oss, og at det vil bli «det flotteste og mest spektakulære syn noen sinne». Planeten har fått navnet Melancholia.

Etter hvert som planeten nærmer seg kvikner Justine til, begynner å ta til seg mat igjen og virker blidere.

Det er en del av symbolikken i filmen jeg ikke forstår helt, og det liker jeg i og for seg godt. Jeg foretrekker kunst som er flertydig, åpen for mange tolkninger. Fasitsvar er ofte litt kjedelige innen kulturuttrykk som film. At det er et eller annet med de to søstrenes livssyn og de to planetene som kræsjer virker rimelig å anta.

Men likevel;

Hvorfor foregår all handlingen i filmen på og omkring godset? Hvorfor hører vi aldri noe om omverdenens reaksjon på apokalypsen som nærmer seg? Hvorfor klarer ikke hesten til Justine – Abraham – å krysse brua? Og til slutt heller ikke golfbilen til søsteren, når hun forsøker å rømme til landsbyen (som om det hadde hjulpet hvis en planet hadde rammet jorda...).

En tolkning kan være at.... eller, altså, dette handler neppe om verdens undergang i bokstavelig forstand. Tror jeg. Det handler om depresjon, melankoli, døden og hvordan mennesker kan fange hverandre med sine sinnsstemninger. Jeg har alltid/lenge trodd ordet melankoli innebærer en form for sorgmunterhet, men det betyr visst egentlig det dypeste svartsyn. Det rimer godt med Justines adferd. Når hun får tilbake en slags livsappetitt igjen i filmens siste del er det mer i form av en slags nattsvart nihilisme, en lettelse over at det endelig snart er over. En suicidal person som ser sitt høyeste ønske nærme seg oppfyllelse:

Justine: The earth is evil. We don't need to grieve for it.
Claire: What?
Justine: Nobody will miss it.
Claire: But where would Leo grow?
Justine: All I know is, life on earth is evil.
Claire: Then maybe life somewhere else.
Justine: But there isn't.
Claire: How do you know?
Justine: Because I know things.
Claire: Oh yes, you always imagined you did.
Justine: I know we're alone.
Claire: I don't think you know that at all.
Justine: 678. The bean lottery. Nobody guessed the amount of beans in the bottle.
Claire: No, that's right.
Justine: But I know. 678.
Claire: Well, perhaps. But what does that prove?
Justine: That I know things. And when I say we're alone, we're alone. Life is only on earth, and not for long.

Dette er for meg et av filmens mest intense dialoger, ikke minst takket være Dunsts glitrende skuespilleri (filmen igjen, men kanskje særlig her mot slutten).

Dette er ikke mye sorgmuntert. Det er noe... annet. Dystrere.

Sutherlands rolle, som i filmens første del fremstår temmelig usympatisk, forsøker i andre del å holde motet oppe for kona og sønnen. Å bevare håpet, til det svikter ham fullstendig. Mens Claire mest av alt er redd. Redd for døden.

Når den til slutt kommer, like før planeten smadrer inn i jorda og (høyst sannsynlig) utsletter alt liv, bygger Justine en «magisk grotte» i form av noen stokker stilt opp som en tipi. Her setter hun seg sammen med nevøen og søsteren. Det kan kanskje leses som at hun gjør det for å trøste barnet. Men «hun vet» jo ting, har vi fått etablert (hun vet at planeten vil kollidere med jorda, hun vet at vi er alene i verdensrommet, og hun vet hvor mange bønner det var i en slags glasskrukke under en konkurranse i bryllupet i filmens første del).

Ligger det et slags korn av håp der allikevel? Et eller annet om kraften i fantasien på tross av dødens uvegerlighet? Ikke vet jeg.

Sterke saker var det ihvertfall.

Slik begynner filmen:

VIKTIG MELDING: Ingen media/video filer er lagret på dette forumet. Når du klikker på lenken under, godtar du å se på innhold fra et annet nettsted. Vi kan ikke holdes ansvarlige for innholdet av dette materialet. Dersom filen ikke vises, vent noen minutter eller prøv igjen senere.
Godta! (Vis / Skjul)
Svar med sitat
  #2  
Gammel 3/02-2012, 17:08
matthijs sin avatar
matthijs matthijs er offline
Medlem
 

Standard Sv: Melancholia [spoilere]

Har ikke sett den (så jeg leser ikke spoilerne) - men tipper jeg gjør det om ikkesålenge. Ikke så lenge siden jeg så Antichrist, så jeg venter littegrann.

Men du kan jo gi et terningkast?
__________________
Vinter.
Svar med sitat
  #3  
Gammel 3/02-2012, 17:16
Ole Peder Giæver sin avatar
Ole Peder Giæver Ole Peder Giæver er offline
Medlem
 

Standard Sv: Melancholia [spoilere]

5/6.

Antichrist virker for heavy for meg (ihvertfall for øyeblikket), så jeg lar den bero.
Svar med sitat
Svar

Bokmerker

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på innlegg / tråder
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 15:36.


Drevet av: vBulletin®
Copyright ©2000 - 2019, Jelsoft Enterprises Ltd.

Innhold ©2004 - 2019 Hyperion N4F v/Espen Sortland

Norsk Bokmål oversettelse av: Espen, futti, Xadhoom
Nynorsk oversettlse av: Kaia