Gå tilbake   Hyperions webforum > Norsk Forum For Fantastiske Fritidsinteresser > Rollespill > Rollespill generelt

Notiser

Svar
 
Trådverktøy Visningsmoduser
Melding fra Hyperion:
  #1  
Gammel 27/03-2012, 15:32
Maleficium Maleficium er offline
Medlem
 

Standard Rolletolkning og konsistens i kampanjer

Sitat:
Opprinnelig postet av Gru Vis post
Michael, du er så følsom! Og det er det jo lov til å være. Det er interessant å utforske de etiske irrganger, men kanskje ikke når virkeligheten banker på ruta. Da kan man gjøre det en annen dag.
Dette fortjener kanskje en egen tråd? og det skal den jammen meg få...

------ ------------- ---------- -----------
Dette synes jeg er interessant. Jeg har ofte prøvd å spille karakterer som er slitsomme å spille, på en eller flere måter. Ofte har det fungert veldig bra, men over en kampanje så har jeg gått lei, blitt sliten eller så har livets realiteter tatt på.

Ofte har det vært karakterer som er lagd for ènspillingsøkter, som har vokst, men jeg har faktisk kontruert karakterer som har vært slitsomme å spille også for "lengre" spillinger. Mine kampudyktige roller har som regel blitt skrevet ut av spilleder i kampfokuserte spillinger.

Selv er jeg veldig ivrig på 'consistency', spesielt for 'dynamiske' protagonister, og jeg husker at jeg har slitt meg igjennom både en "provokativ Battlerager med retningssans"*, og en "bygdetulling som snakket en hybrid-dialekt av totning, -døling og NRK-hedmarking"**, etter som de overlevde session- etter session. Noen ganger skjer ting i RL og ens nærmeste omkrets/virke også. Spille "T" i august i fjor hadde vært vanskelig, for eksempel.

* Tenk en Troll Slayer på meth og troen på at de blir gjenfødt av steinen

** i en kampanje som skulle være skikkelig dødelig. Det viser seg at de fysiske ferdighetene man får som Gladiator er svært så nyttige til å slåss litt, og så løpe... det som skulle være en gimmick, ble en slitsom affære. Når vi så hoppet 6 år frem i tid, droppet jeg (det meste av) aksenten og spilte mye mer kynisk.



1. Har du opplevd at noen har blitt utslitt/lei/ukomfortabel med en rolle i spill?

2. Er du/dere strenge på 'consistency', aka at Bill the Pugilist ikke plutselig/umotivert skal slutte med barslagsmål?

3. Hvordan håndterer du/dere det om en spiller går lei/etc?
Svar med sitat
  #2  
Gammel 28/03-2012, 10:18
Gru sin avatar
Gru Gru er offline
Medlem
 

Standard Sv: Rolletolkning og konsistens i kampanjer

Dette skulle jeg svare på i går, men så ble jeg distrahert av en faktisk spilling.

1. Jeg har opplevd det flere ganger, også hos meg selv. Som regel har dette skjedd i tilfeller hvor en eller flere av disse har kicka inn:
- Lite kampdyktig i kampfokusert kampanje
- Lite egnet konsept
- Svakhet som holder rollen utenfor aktivt spill
- Andre rollers holdning til rollen
- Faktorer utenfor spill

Det første var jeg borti i Star Wars. Å være lite kampdyktig i et spill som handler om å kjempe mot Imperiet, trenger ikke å være dumt, fordi du kan jo bekjempe dem med politikk og dramatikk og sniking osv. Problemet der igjen var jo selvsagt da det kom snikmordere for å ta den politisk viktige rollen, og vi andre måtte slåss for å holde ham på beina lenge nok til at vi fikk bort trusselen. Der var vi jo også klare over fra starten at kampanjen kom til å bli mer eller mindre fokusert på kriging, men læll.

Et lite egnet konsept har jeg sjelden vært borti, men de finnes. To eksempler fra D&D: en supersnill Robin Hood-aktig dragesjaman sammen med ei stort sett småfascistisk gruppe ledet av en prest av tyranniguden? Det var vel kun metahensyn som hindret den rollen fra å bli drept av sine egne. Samme gjelder å spille vandød-hatende paladin i en by hvor det å bruke vandøde som arbeidskraft er helt vanlig, og du blir arrestert hvis du driver og hugger ned avisbud-sjelettene eller grøftegraver-zombiene. Likevel har jeg en gang spilt en pirat som omtrent ikke satte beina i en båt hele kampanjen, og det gikk helt fint, for hun hadde andre ferdigheter som ble verdifulle på land.

Svakheter som holder rollen utenfor spill, da tenker jeg på tilfeller som det legendariske "I want to play a Malkavian with Vicissitude and spend all my waking time shaped like a briefcase and saying nothing" som det mest ekstreme, mens milde utgaver kan være å spille lam fra halsen og ned i en actionfylt kampanje, eller stum, eller iddiot. Jeg spilte en rolle i CoC en gang som mistet intelligenspoeng etter å ha vært borti en kjip artefakt. Han ble ikke noe interessant å spille etterpå, for han ble liksom til Forrest Gump og kunne ikke bidra med noe. Han døde kort tid etter, og det var egentlig like greit. Jeg spilte også en tyv en gang som ble skremt vettet av, og dermed slutta å være eventyrer etterpå. Den rollen var det bare å ta ut av spill.

Det neste punktet trenger ikke være en hindring hvis man kan gjøre det på en interessant måte, men det skjer ikke alltid. Dette handler nok mer om et kræsj i rollenes agenda eller konsept. Eksempelvis hvis du er tjeneren til en av de andre rollene; da er du møblement og ikke en samtalepartner. Jeg spilte indianer i ei gruppe hvite i en kampanje satt til 20-tallet, og det var relativt kjedelig. Jeg har også spilt franker i Pendragon, og det var også kjedelig. Det ble liksom aldri noen anerkjennelse av at de rollene var "folk", og det irriterte meg. Skal jeg oppleve det, så trenger jeg bare å oppsøke feminismedebatter på internett.

Jeg synes at faktorer utenfor spill også kan være til hinder. Jeg ville ikke spilt noe om drap på uskyldige eller massedrap etter sommeren i fjor. Faktisk er jeg litt sånn iffy overfor det ennå, men det holder på å blekne litt. Skal jeg nevne andre ting, så er det jo f.eks. vanskelig å spille energisk når man er litt slapp den dagen, det er vanskelig å spille "people person" hvis man er introvert (akkurat dette kan jeg skrive under på!), og det er vanskelig å spille bestevenn med rollen til en spiller du nettopp har hatt en kjempekrangel med.

2. "Vi" er jo det, for det er merkelig med bråvendinger, med mindre bråvendingene har røtter i noe skjellsettende hos rollen. La oss bruke Bill the Pugilist, da - hvis Bill opplever religiøs vekkelse, eller å slå ihjel feil mann, eller noe annet som kan ryste hans oppfatning av verden, så kan det hende han blir mindre keen på å slåss. I det minste for en periode fremover. Kanskje han har forelsket seg i ei dame som er pasifist. Hvis denne dama da avviser ham, eller i alle fall at den skjellsettende opplevelsen på en eller annen måte blir redusert i kraft, så kan han jo falle tilbake til slåssinga igjen. Hvis han derimot blir så religiøs at han vil bli prest, eller at den feil personen han slo ihjel viste seg å ha familie eller være en venn av Bill, så kan det jo hende han avsverger slåssing for evig tid. Jeg mener at alle disse tingene er valide rollevalg som ikke føkker med kontinuiteten.

Jeg spilte en gang en trollmann som alltid ble oppfattet som svak og frøkenaktig (han vokste opp i en barbarstamme), og til slutt ble han så lei av dette at han godtok en avtale med en ond guddom som ville gjøre ham mektigere slik at han kunne bli leder for et lite landområde, mot at han ble like hensynsløs som sine oppdragere. Dette kunne han ikke si ja til, og brøt dermed kontrakten, hvorpå guddommen tok alle de magiske kreftene hans og han ble ubrukelig i spill. I stedet for å trumfe igjennom noen nødløsning på det, så godtok jeg at rollens valg hadde ødelagt for ham, og han måtte gå botsgang hos en annen guddom for å fortjene å få sine krefter tilbake. Dette tok rollen ut av kampanjen for godt, men det var på en måte OK, fordi det var rollens relativt konsekvente valg som førte til det.

3. Vi hadde en spiller som gikk lei fordi han var lei av å spille rollespill. Han syntes ikke at han kom på noe han hadde lyst til å spille. Da ba vi ham pent om å bare slutte å spille ei stund, for han bidro ikke noe til spillingene våre annet enn å være tilstede. Det går an å møte venner på andre måter.

Jeg har også gått lei av enkelte roller eller enkelte kampanjer. Da har det gjerne å gjøre med at rollene er ensidige, eller at kampanjene er kjedelige (det skjer ingenting, eller det er bare hack'n'slash, eller det er bare politikk). Som regel holder jeg på ei stund til, før jeg eventuelt gir meg. Ofte holder jeg ut fordi jeg ikke har lyst til å ødelegge for gruppa. Jeg spiller Shadowrun nå, sånn en gang i jubelåret, men synes systemet er så tungrodd at jeg ikke klarer å involvere meg helt. Jeg får et overfladisk forhold til rollen, og da er jeg ikke så investert lenger.
__________________
Det er en ork i brønna!
Sjekk ut RATS! - Spillteste? Bidra? Ta kontakt på [orcinthewell kanelbolle gmail fluelort com].
SL for Amn-krønikene.

"Interaktiv jomfrufråtsing!"
- Tomas snakker om å være erfaren spilleder for uerfarne spillere
Svar med sitat
  #3  
Gammel 29/03-2012, 21:09
Gru sin avatar
Gru Gru er offline
Medlem
 

Standard Sv: Rolletolkning og konsistens i kampanjer

Er det bare jeg som er interessert i dette? Hrmpf.
__________________
Det er en ork i brønna!
Sjekk ut RATS! - Spillteste? Bidra? Ta kontakt på [orcinthewell kanelbolle gmail fluelort com].
SL for Amn-krønikene.

"Interaktiv jomfrufråtsing!"
- Tomas snakker om å være erfaren spilleder for uerfarne spillere
Svar med sitat
  #4  
Gammel 29/03-2012, 23:27
Maleficium Maleficium er offline
Medlem
 

Standard Sv: Rolletolkning og konsistens i kampanjer

Sitat:
Opprinnelig postet av Gru Vis post
Er det bare jeg som er interessert i dette? Hrmpf.
Nei. Spørsmålet er: Er bare vi to interessert i dette?



Er det noe å være interessert i? Jeg merker jo at jeg er mye mer avslappet i forhold til å sementere roller nå, enn jeg var før, kanskje fordi jeg ikke legger så mye grunnsteiner på plass på forhånd? Det kan også ha med å gjøre at jeg er flinkere til å lage roller som bevisst prøver å unngå friksjon på områder jeg ikke finner interessant*.


Min nåværende Burning Wheel-rolle ble unfanget i en litt dårlig periode, og ble veldig enkel. Jeg baserte ham på gamle fantasy-/middelalderfilmer (Robin Hood) hvor helten går langt utover sin stand og slipper unna med det. Ofte er han jo adelig når det kommer til stykket. F.eks. the Black Shield of Falworth

Da settingen var hakket mer 'grittier' enn jeg var inne på den uken karakteren ble unfanget, har det vært 'nære på' noen ganger - og han har hauger av transgresjoner bak seg. Det fungerer. Vi avsluttet sist session med et kast for å unngå "å bli erklært halshogd" (9 terninger mot Ob.7., kun fate artha) og det påfølgende kastet ville vel ha vært å rømme Storsalen... det gikk, med hell og lykke, men jeg (og de andre gir uttrykk for at de også) er fornøyd med hvordan det fungerer - selv om vi er klar over at det fort kan slutte.


* en gang lagde jeg en bueskytter-ork i Earthdawn, som til tross for sin kløkt og visdom (Perception-stat) var svært fornøyd med sin jobb som bærer i "Communist-Utopia". Jeg skrev en karakter-collàgè-historie om hvordan han som bibliotekarsønn endte i lavstatusarbeidet takket være en rasistisk dommer og hans Gahadd - som gikk på mobbing av sine venner.

Det var to ting jeg ikke var interessert i å spille på i kampanjen. Ùglàch var villig til å bære hva som helst og hvem som helst, hvor som helst. Det gjorde ham ingenting å bære mer enn de andre, faktisk kunne han bært alt med ett smil (om enn et noe anstrengt ett). Man kødder ikke med en orks Gahadd.

En vakker scene var når alle var for tafatte til å skaffe oss skyss vi hadde råd til, og for late/eplekjekke til å jobbe og jeg gikk til en kaptein og fikk jobb som sjauer, og etterpå en anbefaling til en kompis av seg.


Jeg tenker grunnen til at mange synes det er en lite interessant tråd, er at folk her er så voksne og mer opptatt av samspill, enn det litterære* ved å konstruere en karaktèr (rolle). Å gjøre det og la den møte verden med flere fortellerstemmer var jo noe av det som virkelig fenget med rollespill i mine første glimt av denne fantastiske hobbyen. Det var liksom som "eventyr uten helt"**-tegneserene som fulgte med i Fantomet noen ganger.

* for meg, dagens ungdom vil vel si "kinoiske" eller "fjernsynoiske"?

** for ungdommen er det vel mer likt "From Dusk to Dawn"-kvintologien?, hvor en fyr dør med en gang han/hun blir sympatisk/kul.



Kanskje du kan fortelle meg om flere roller "som ikke passet inn", Maja? Siden vi har hele tråden og boltre oss på?
Svar med sitat
  #5  
Gammel 31/03-2012, 00:55
Njordi sin avatar
Njordi Njordi er offline
Medlem
 

Standard Sv: Rolletolkning og konsistens i kampanjer

Det kan være gøy å komme opp med morsomme roller med quirky twists og morsomme motsetninger. Når jeg lager roller så føler jeg at det må være noe med dem, noe som engasjerer eller som er tiltrekkende eller vekker interessen. Men utover det kan de være ganske enkle egentlig.

Før i tiden brukte jeg mye mer tid på bakgrunnshistorie og "sette meg inn i rolla" og slike syssler. Og det var i og for seg gøy det, men det var ikke alltid like matnyttig i forhold til spillet. Nå for tida kan roller jeg lager, som nevnt, være ganske enkle i utgangspunktet. Men de utvikles mer i spill. Og jeg anser det ikke som noen uting at de forandrer seg mye i spill. Og rollens konsisten er mindre viktig enn dens dynamikk i mangel av et bedre ord. Det blir kanskje litt over i gsn land, men det jeg tenker på er rollens egnethet i å generere engasjerende handling og gode historier. Jeg tror vi som mennesker er mindre konsistente enn vi liker å tro også, for å si det kriminlet forenklet. Så roller som forandrer seg er mer "realistiske" enn konsistente roller, er min påstand.

Så, for å svare på spørsmålene. Ikke særlig streng på 'consistency.
Hvis en spiller går lei av en rolle så synes jeg det burde være rom for spillern å lage en ny. Evt. kan det være verdt å sjekke ut om spillerns følelser egentlig handler om noe annet enn rollen. Er det noe annet som plager ham/henne, og det kommer kun til uttrykk som at han/hun blir lei av rollen?

For lenge siden, i en Rolemaster kampanje, så spillte jeg en soldatrolle som var livvakt til en annen rolle. Det ble mye kampfokus og så regel- og tabellfokusert som bare Rolemaster kan være. Jeg ble skikkelig lei av det. Og i frustrasjon bestemte jeg meg for at rollen også opplevde det som frustrerende og meningsløst, og at han skulle bli passifist. Gm'en ga uttrykk for at det var kult, men skjønte vel ikke hvor beslutningen kom fra. Og han greide vel heller ikke å tenke utenfor reglene nok til at han lot det påvirke spillet, det ble stor sett det samme. Men det fungerte for meg. Jeg fikk håndtert frustrasjonen på en måte som jeg opplevde som positiv.
__________________
syke syke mennesker Kaare Berg

ARS SIMPLEX - Enkle Regler til Ars Magica
Svar med sitat
  #6  
Gammel 31/03-2012, 11:33
Ole Peder Giæver sin avatar
Ole Peder Giæver Ole Peder Giæver er offline
Medlem
 

Standard Sv: Rolletolkning og konsistens i kampanjer

”Alle mennesker handler utenfor alignment fra tid til annen.” (utviklingsminister Heikki Holmås)

1. Har du opplevd at noen har blitt utslitt/lei/ukomfortabel med en rolle i spill?
Jeg var i en annen tråd nylig inne på den kvinnelige rollen jeg spilte i Heltelyst-kampanjen vår, men jeg tror det er noe litt annet enn du er ute etter her. Problemet med henne var at hennes pasifisme og barneansvar ikke matchet så godt med kampanjens questefokus.

Ellers tror jeg det har skjedd fra tid til annen at jeg har ”gått lei” av roller, uten at jeg husker nøyaktig hvorfor. Tror det i hovedsak skyldtes at konseptet var for spikret i utgangspunktet, og da det viste seg at kampanjen tok andre vendinger enn rollen var lagt opp til ble jeg litt lei. Dels skyldes dette at jeg kanskje burde startet med et mer fleksibelt konsept, og siden bygget videre på dette, slik Morten vel er inne på. Dels skyldes det kanskje at spilleder ikke har vært flink nok til å planlegge utfra rollene og gi utfordringer som passer nettopp dem, slik vi er inne på ofte i Itras by.

2. Er du/dere strenge på 'consistency', aka at Bill the Pugilist ikke plutselig/umotivert skal slutte med barslagsmål?
Jeg synes det er langt mer spennende å se roller utvikle seg enn at de er nøyaktig det samme fra session til session. Jeg liker også når rollene gjør spontane ting, som kanskje til og med overrasker meg selv litt (at den hardbaske Wolverineparafraseringen min i Exalted begynner å nyte hofflivets dekadente gleder, for eksempel). I et par kampanjer (Draug, Shadowrun) har jeg hatt god effekt med epokehopp, der det blir lettere å etablere tydeligere forskjeller mellom hvordan rollen er på ulike stadier i lilvet.

3. Hvordan håndterer du/dere det om en spiller går lei/etc? Opplever det dessverre ofte som ganske destruktivt for en kampanje hvis en rolle/spiller faller ut. Som regel (i disse dager) fører det til at hele greia koker bort, tyvär. Kampanjene jeg deltar i nå om dagen er som regel ganske tett strukturert omkring rollene, og har lite rom for hopp inn/hopp ut-roller. Hvis en faller fra ramler ofte hele greia sammen. Det har sine positive sider (sterk historie, klart fokus, felles målsetning, rik bakgrunn) og sine negative (hele kampanjen blir mer sårbar for enkeltspilleres manglende motivasjon/tid). Har en del erfaring med kom-hvis-du-kan-kampanjer, men foretrekker mer fast/forpliktende struktur.

(Jeg er interessert, men jeg er også litt ukonsentrert og sløv her oppe på påskefjellet. Så først måtte jeg skjønne nøyaktig hva tråden handler om. Mye tekst og litt ufokusert problemstilling, som tips til neste gang.)

Sist endret av Ole Peder Giæver; 31/03-2012 kl 11:35
Svar med sitat
  #7  
Gammel 31/03-2012, 12:40
Gru sin avatar
Gru Gru er offline
Medlem
 

Standard Sv: Rolletolkning og konsistens i kampanjer

Jeg tror folk har misforstått "consistency" som at det har å gjøre med å "være konstant". Det er ikke sånn det er ment. Consistency (i alle fall i engelsk grammatikk) betyr samsvar, altså i denne sammenhengen at motivasjoner for det som gjøres i spill skal samsvare med motivasjoner i rollen. Dette betyr ikke at rollen skal komme i veien for dynamikken i spillet eller at spillerne har det gøy! Det betyr heller ikke at rollene ikke har "lov" til å endre seg (radikalt) underveis! Som flere har sagt nå, så er det urealistisk å ikke være i endring. Men det er hvordan endringen skjer, som er interessant for meg.

Hvis Bill the Pugilist, som i alle år har drevet med barslagsmål, plutselig ikke vil slåss, så mener jeg at "consistency" krever at du besvarer noen spørsmål: Hvorfor slutter han? På hvilken måte slutter han?

Jeg ville ha oppfattet det som et brudd på suspension of disbelief hvis han bare satte seg tvert ned og nekta uten tilsynelatende noen grunn. Herunder regner jeg utenomspillige grunner, som at spilleren ikke synes at slåssing er interessant - med mindre det også logisk kan tilskrives rollen (som i Mortens eksempel). Mange slåssete typer har tanken om at man må kunne slåss for å slippe å slåss, og det er ikke noe i veien for å la slåssinga til Bill havne i bakgrunnen hvis gruppa har lyst til å fokusere mer på andre ting.

Brudd på consistency er for meg helt umotiverte brudd med rollens personlighet som skaper en dissonans i fiksjonen. Men selv tilsynelatende umotiverte brudd kan man jobbe rundt, hvis man metatenker litt.
__________________
Det er en ork i brønna!
Sjekk ut RATS! - Spillteste? Bidra? Ta kontakt på [orcinthewell kanelbolle gmail fluelort com].
SL for Amn-krønikene.

"Interaktiv jomfrufråtsing!"
- Tomas snakker om å være erfaren spilleder for uerfarne spillere
Svar med sitat
  #8  
Gammel 31/03-2012, 12:59
Ole Peder Giæver sin avatar
Ole Peder Giæver Ole Peder Giæver er offline
Medlem
 

Standard Sv: Rolletolkning og konsistens i kampanjer

Tror at jeg tolket det omtrent slik du beskriver, og at svarene mine står. Nå ble det opprinnelig stilt tre forskjellige spørsmål, hvor bare det ene berører "consistency" direkte.

Som en ytterligere betrakning kan jeg si at jeg er fan av at også det irrasjonelle kan få spille en rolle, og at mennesker i det virkelige liv ofte oppfører seg "inconsistent". Det kan man tillate, og heller i etterkant finne ut / psykologisere hva som egentlig har skjedd med vedkommende (modning, en dårlig dag, psykisk sykdom, besettelse, forbannelse, tragedie i nær familie, PTSD, rus, osv, osv)...

Men at det er en viss stringens og sammenheng i hvordan rollene ter seg fra scene til scene og session til session er jeg vel fan av. Da kan ofte nettopp de overraskende handlingene vokse naturlig frem... litt som forfattere beskriver med personer som "får sitt eget liv". Det har jeg opplevd flere ganger, at jeg etterhvert kjenner roller så godt at det bare er å la "dem" åpne kjeften, uten at jeg behøver å planlegge i noen særlig grad hva "de" skal si for noe lurt. De bare reagerer spontant, ut fra hvem "de er" og hva andre gjør / hva som skjer i handlingen.
Svar med sitat
  #9  
Gammel 31/03-2012, 14:55
Gru sin avatar
Gru Gru er offline
Medlem
 

Standard Sv: Rolletolkning og konsistens i kampanjer

Sitat:
Opprinnelig postet av Ole Peder Giæver Vis post
Tror at jeg tolket det omtrent slik du beskriver, og at svarene mine står.
Ja, sorry. Jeg har ikke gjort leksene mine og lest etter skikkelig. Bare skumma.

Michael: Svarer på det nyeste spørsmålet ditt litt senere (det om roller som ikke passer inn). Må tenke.
__________________
Det er en ork i brønna!
Sjekk ut RATS! - Spillteste? Bidra? Ta kontakt på [orcinthewell kanelbolle gmail fluelort com].
SL for Amn-krønikene.

"Interaktiv jomfrufråtsing!"
- Tomas snakker om å være erfaren spilleder for uerfarne spillere
Svar med sitat
  #10  
Gammel 2/04-2012, 11:32
Maleficium Maleficium er offline
Medlem
 

Standard Sv: Rolletolkning og konsistens i kampanjer

Jeg tror vel at tråden er litt på siden, fordi gjennomssnittsalderen på forumet tilsier at vi stiller I Old Boyz-klassen, og da har alle (jeg inkludert) som fortsatt spiller/er interessert i rollespill kommet til at samspillet er viktigere enn skapelsesprosessen bak karakterer på forhånd. Vi er vel alle litt åpnere med konsept før vi starter? - og kanskje flinkere til å avklare forventninger på forhånd?

Morten er jo også inne på at man nå lager 'tabula rasa'-roller, som man fyller ut i spill (prespillsamtaler og rollemekking blir da med i spillet). I gamle dager var det mer vanlig med (ofte altfor lange) bakgrunnshistorier på rollene, uten at de nødvendigvis hadde så mye med de andre rollene å gjøre - og de ble da veldig sementert i settingen. I tillegg ble de jo mer sementert i spilleren, som på egenhånd ble investert i å spille rollen på èn måte (som ikke alltid slo godt an i samspillet).

Jeg synes faktisk fortsatt det er kult med klare pre-definerte roller med bakgrunn, og som spilleder synes jeg det er mye enklere å være spilleder når jeg vet spillernes intensjoner og tanker bak rollen. Jeg er fullstendig klar over "spill-før-spillet-problematikken", eller at man designer roller som blir låst og uspillbare.

Et eksempel på det siste er jo nå "Paladinen som bekjemper udøde og alle som tukler med dem" og "nekromantikeren som tukler med døde, vandøde og (levende) jomfruer". Når de til stadighet drar på eventyr blir det mer "Suspension of Disbelief" for meg.
Svar med sitat
Svar

Bokmerker

Trådverktøy
Visningsmoduser

Regler for innlegg
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke svare på innlegg / tråder
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke redigere meldingene dine

BB kode er
Smilier er
[IMG] kode er
HTML kode er Av

Forumnavigering


Alle tider vises som GMT +2. Klokka er nå 13:41.


Drevet av: vBulletin®
Copyright ©2000 - 2019, Jelsoft Enterprises Ltd.

Innhold ©2004 - 2019 Hyperion N4F v/Espen Sortland

Norsk Bokmål oversettelse av: Espen, futti, Xadhoom
Nynorsk oversettlse av: Kaia